Da Storbritannia og USA gikk til angrep mot Afghanistan og Irak, var kvinnefrigjøring en av de viktigste faktorene for å forsvare bruken av militærmakt i «krigen mot terror». Vi ble lovet at USA skulle forsvare vestlig demokrati og frihet, men i stedet oppdaget vi etter hvert at de selv sto bak noen av de verste menneskerettighetsbruddene.
Noen få råtne epler?
Da bildene fra det irakiske fengselet Abu Ghraib endelig kom for dagen i 2006 så vi nakne menn, bakbundet, iført bind for øynene og stablet oppå hverandre. Samtidig viste amerikanske soldater ok-tegnet. Dette som et eksempel på hvilke type avhørsmetoder som ble brukt i «krigen mot terror». Andre bilder viste fanger som ble tvunget til å simulere seksuelle handlinger på hverandre eller ble truet med «avlivning» med strøm mens de stod med hette over hodet.
Det amerikanske militæret visste godt hvor strengt den irakiske kulturen og religionen ser på nakenhet, og kvinnelige soldater ble bevisst brukt for å ydmyke nakne fanger mens de sto bundet fast. Abu Ghraib ble heller ikke spart for ydmykelse eller tortur. Gjengvoldtekt ble brukt som en metode for å knekke disse kvinnene. Bildene ble senere brukt som pressmiddel i avhør. Kvinner fikk også strøm mot kjønnsorganene og brystvortene.
Mange er villige til å gå langt for å unnskylde torturhandlingene for å forsvare amerikansk og britisk humanisme. Det er sikkert mange som desperat ønsker å holde sannheten om torturmetodene skjult, og samtidig beholde troen på at mishandlingen var nødvendig for å spare vestlige land for nok et terrorangrep.
Den såkalte «Coalition of the Willing» gjorde seg også skyldige i menneskerettighetsbrudd utenfor Abu Ghraibs murer. Gjengvoldtekten av 14 år gamle Abeer Qassim al-Janabi og henrettelsen av hele hennes familie og Blackwater-soldatenes maskingeværild mot uskyldige irakere, samt granatkasting mot en pikeskole i Bagdad er bare noen eksempler på grusomheter som er begått i Irak av frigjøringsstyrkene.
Vi kan være naive og tro at disse grusomhetene ble begått av «noen få råtne epler» som den daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld sa om Abu Ghraib. Men disse råtne eplene falt ikke bare ned fra et tre, de ble oppfordret av den amerikanske regjeringen til å bruke utradisjonelle og aggressive avhørsmetoder. Faktisk ble disse nye og «kreative» metodene først brukt på Mohamed Qahtani på Guantánamo allerede i 2002. Nå var det jo ikke nye metoder slik sett, men heller metoder lånt fra regimer USA helst ikke vil bli sammenlignet med.
Teknikken med å bruke kvinner som sexobjekt for å ydmyke muslimske fanger ble først brukt på Guantánamo. Kvinnelige avhørere ble oppfordret til å bruke kroppene sine «for å tjene landet sitt». Blant annet måtte de strippe eller kle seg utfordrende foran muslimske fanger som var bundet fast. En av historiene som vekker oppsikt er beskrevet av den tidligere sersjanten Erik R. Saar i boka «Inside the Wire»: En kvinnelig avhører smurte menstruasjonsblod i ansiktet til en fange som ikke vil samarbeide. Da metoden ikke virket og fangen begynte å skrike og gråte i skam, stormet den kvinnelig avhøreren ut av rommet og begynte selv å gråte. Dette var ikke bare en ydmykelse for mannen, men også en stor påkjenning for kvinnen.
Det er vanskelig å gjenfortelle alle de grusomme historiene, men de viser at tortur absolutt ikke har blitt begått av «noen få råtne epler», men at hele eplehagen har vært råtten.
Tisse i vannflasker
For de som fortsatt tviler på bildene fra Abu Ghraib eller fangenes historier om tortur der eller på Guantánamobasen, kan det være av interesse å høre vitneforklaringene til Iraq Veterans against the War (IVAW). De forteller med egne ord at torturmetodene ble godkjent og oppfordret fra høyere hold. Historiene deres danner et mønster som vi ser gjentar seg i krigen mot terror enten det er i Irak, Afghanistan eller på Guantánamo.
En av soldatene fra Guantánamo beskriver hvordan soldatene tisset i vannflasker før de ble kastet til tørste irakiske barn. I en paneldebatt forteller de tidligere soldatene Chris Ardent og Domingo Rosas om mishandlingen av Guantánamofangene.
Mange kan mene at metodene var nødvendige for å innhente informasjon. Men det ligger noe mørkere enn det bak handlingene begått på bakken, og ordrene som ble gitt fra høyere hold: Islamofobi og et generelt hat mot arabere og muslimer.
Disse var ikke mer enn «sand niggers» eller «hajjis» som mange militære tjenestemenn og -kvinner kalte dem.
De som ble torturert var ikke de eneste ofrene. Også de som begår tortur lider i etterkant. Noen av veteranene lider av dårlig samvittighet og sjokk etter å ha vært med på mishandlingen det ble oppfordret til. I følge tall fra CBS News har cirka 120 veteraner hver uke forsøkt å ta sitt eget liv. For mange slutter ikke krigen når de er kommet hjem.
Torturindustrien fortsetter
President Obamas avgjørelse om å nedlegge Guantánamo-basen har blitt hyllet og ønsket velkommen av menneskerettighetsforkjempere verden over. Mange har markert dette som et vendepunkt i USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt slutten på en æra som var preget av «krigen mot terror».
Til tross for Obamas gode intensjoner er dette skrittet kun et lite plaster på såret fra en tredjegradsforbrenning. Sannheten er at nedleggelsen av Guantánamo-leiren er en overfladisk og kosmetisk endring sammenlignet med den større og mer omfattende torturindustrien drevet av amerikanske militære andre steder i verden.
Hvordan kan Obama påstå at krigen mot terror offisielt er over, når CIA får lov til å fortsette sine hemmelige flyvninger? De har tross alt brukt fengsler i Polen og Romania til avhør og tortur, og arrestert flere tusen mennesker som mange kaller for «spøkelsesfanger» fordi ingen vet hvor de holdes. Amerikanske myndigheter fortsatt hemmelige fengsler hvor det holdes 27 000 «spøkelsesfanger»:
I tillegg bruker USA flere millioner på å utvide Bagramfengselet i Afghanistan slik at det har plass til over tusen fanger. Denne avgjørelsen bør sende et varsel om at krigen mot terror langt fra er over, men i stedet er under nytt styre.
Bør vi nå glemme krigen mot terror, fordi Obama erklærer den som offisielt over? Skal vi slette fra minnet måten amerikansk og britisk etterretning misbrukte folks tillit ved å villede verden til å gå i krig mot Irak og Afghanistan? Skal vi glemme bildene av sørgende irakiske barn og kvinner eller torturbildene fra Abu Ghraib? Det er viktigere enn noensinne at vi krever at George Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeld stilles for krigsrett, og at erstatning utbetales til alle som har mistet flere år av sitt liv i amerikanske illegale fengsler som Guantánamo. Det er kun ved å stille de skyldige til ansvar og gi dem den strengeste straff vi kan sikre at noe lignende ikke skjer igjen.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
