I Norge snakker vi om å “bosette” innvandrere. Vi snakker ikke om å “sysselsette”, men å bosette. Hvor er det vanligvis mange ledige boliger? Vanligvis på Norges utkanter og bygdesamfunn. Hvorfor? Fordi mange etniske nordmenn har flyttet derfra. Hvorfor har de flyttet? Fordi det ikke finnes arbeid. Vi samler altså innvandrere på steder der de knapt kan brødfø seg selv. Det eneste som vokser er den offetlige sektor. Etniske nordmenn blir ansatt for å håndtere innvandrerne. Disse etniske nordmennene har arbeid så lenge innvandrerne forblir klienter.
I USA er det annerledes. Der starter ALT med jobb. Penger til bolig og mat stopper etter få måneder. I USA må innvandrere betale regningene sine selv, med sine egne penger. Lære språket og samfunnet i praksis og se nye muligheter. I USA er det ikke offentlige ansatt, men private grupper som introduserer innvandrere til jobber og boligmarkedet. Disse gruppene betales av det offentlige, men det meste skjer på dugnad, og en organisasjon som ikke får innvandrere i arbeid blir byttet ut. Slik møtes etniske borgere og innvandrere og muligheten for nye vennskap er stor.
Målinger viser at innvandrere som kommer til USA klatrer opp den sosiale rangstigen i en fart som er umulig i Norge. Istedet for det norske systemet med å holde alle på trygd får innvandrere i USA jobb iløpet av kort tid. USA er i stor grad et kapitalistisk samfunn drevet av stor konkurranse. Det gjør at arbeidsgivere i USA må se forbi hudfarge, religion og et gebrokent språk i jakten på den som arbeider hardt eller har nye ideer. I et selvtilfreds statsdominert arbeidsliv som det i Norge sier vi nei takk til eventuelle nye talenter som blir vraket fordi de har et fremmed navn eller utseende.
